Reis dit pepperen gror – del II

Spiren til treg reising kan være meget situasjonsbetinget. En enkel hendelse kan villede en hund så kraftig at det sitter i svært lenge.

Jeg deltok en gang på jaktprøve med ei ung, livsglad tispe av høy kvalitet. Hun var ferdig dressert, kunne reises på hvilken som helst avstand, og beholdt roen i alle situasjoner. Jeg betegnet henne som svært enkel og behagelig å dressere. Etter min mening en hund av meget høy klasse.

På prøven tar hunden stand. En pointer glir opp ved siden av henne og blir stående en meter foran. Jeg og den andre føreren nærmer oss, men dessverre letter fuglen før vi får reist. Jeg sier "sitt", og min hund sitter lydig og oppvakt, mens pointeren styrter etter. De neste 20 sekundene ble for min hund et mareritt.

Den andre føreren løp som en gal rett mot henne, og skjøt fire skudd i rask rekkefølge samtidig som han brølte som besatt etter sin hund. Til slutt sto han en halv meter fra min tispe og skrek ut sine siste fortvilte brøl og tømte magasinet. Jo, jeg fikk premie, men herregud, den kostet!

Denne ene situasjonen fikk store konsekvenser for min hund. Hun hadde aldri blitt utsatt for noe slikt eller opplevd mennesker på den måten tidligere. Hun ble delvis skuddredd, redd brølende mennesker og følte plutselig ubehag i fugl. Jeg bærer selvfølgelig ikke nag til pointerføreren, da dette er uforutsette situasjoner som kan oppstå på prøve.

Det tok to år å få henne tilbake der hun var. Oppskriften var å unngå prøvemiljøet i en periode, og i tillegg jaktet jeg svært mye med henne i rolige omgivelser. Nylig fikk hun en flott 2 AK med avstandsreis og komplett ro. Vi er tilbake der vi slapp, og hun kan fortsette sin prøvekarriere.

Vær skjerpet
En annen måte å rasere en reising på er latskap og slurv. Det kan for eksempel være at du etter endt prøvesesong slutter å kommandere ”sitt” når fugl letter. Du vil jakte fritt hele høsten, og blir følgelig nødt å stramme kraftig inn før du skal på prøve igjen. Du kan lykkes med den framgangsmåten noen få sesonger, men på sikt vil du trolig måtte betale dyrt. Vit at du påfører hunden skraper i lakken hver eneste gang.

Andre slurver uvitende med sitt-dressuren i uoversiktlige terrenger, der oppflukten ikke blir registrert og etterfulgt av sitt-ordre.

Noen ganger ser man kun fugl lette, uten å ha oversikt eller anelse om hvor hunden befinner seg. Da kan det være lurt å etterfølge oppflukten med et slavisk "sitt", som gjentas mens du beveger deg mot oppfluktstedet. Som regel finner du hunden sittende der, og du får betalt for din årvåkenhet. Prøv å skape rutine i å rose når du ankommer hunden, og sløs med litt positiv småprat før du setter den i gang igjen. Det er som regel ingenting som haster under trening eller jakt.

Tilvenn skuddet
En kanonade lik et mafiaoppgjør rett bak hunden hver gang den skal reise fugl, må unngås. Smellene kommer da like bak den oppglødende reisingsordren, og den kan virke mot sin hensikt hvis hunden opplever dette negativt. Er du riktig uvettig her, kan du oppnå både skuddreddhet, viltskyhet og fullstendig lås i reisingen i en og samme situasjon. Derfor er det viktig at du ikke haster deg gjennom dette! Tilvenn skuddet nøye og gjennomtenkt.

En god kjøreregel er å avdekke egenviljen - standinstinkt - viltsug og reising på et tidlig stadium. Derfra kan en planlegge den videre dressuren etter de egenskapene som har åpenbart seg.

Når panikken brer seg
Noen ganger forandrer hunden seg, og fører opplever fuglearbeidet annerledes enn før. Man får panikk når prøvestjernen plutselig viser tegn til treg reising, eller i verste fall tendenser til ringing. Skrekkslagen foretar man kanskje lynrask rådføring med alle mulige forståsegpåere og utfører de mest utrolige krumspring for å få hunden raskt tilbake til opprinnelsen. Noen slipper opp dressurbiten, og sier: "Nå får den løpe etter noen ganger for å få friskheten tilbake, så tar jeg roen i oppflukt etterpå. Da ordner det seg sikkert.” NEI! Det gjør nok ikke det. Du skyver kun problemet foran deg, og snøballen vokser for hver gang.

Dette er en typisk utsettelse av problemet som bare skaper enda mer forvirring for hunden. Prøv heller å forstå årsaken til atferdsendringen.

Usikkerhet
Ofte kan låsing eller treghet i reising tilskrives usikkerhet. Hunden har ikke lokalisert fuglen skikkelig, men vet bare at den er der et sted, dermed klarer ikke hunden løsrive seg fra standhypnosen. Her kan det være lurt å gi hunden litt tid mellom reisingsordrene, slik at den på egen hånd finner ut av det. Det er bedre enn om vi mennesker overtar situasjonen og ”visker” ut reisingsordren på naturlig forsiktighet.

Hvis det er fullstendig lås, kan du reise fuglen selv for å få en avslutning. Sett deg ned og spør: "Hva skjedde og hvorfor", før du fortsetter.

Utmattelse
Når en hund er under kraftfullt søk i timevis, klarer den ikke å ta vare på kroppen selv. På grunn av jaktlysten vil den yte maksimalt helt til den knapt klarer å stå oppreist. Ofte vil hunder som er svært utslitte forandre atferd i fugl, og treg reising er den hyppigste atferdsendringen.

Ikke la hunden din få tilgang til fugl, hvis den viser slike tendenser. Koble hunden og la den hvile mens du tenker gjennom hvorfor dette skjedde.

Hormonelle forstyrrelser
En flott og stabil tispe, blir plutselig treg/låser seg. Hva har skjedd? I slike tilfeller er det ofte løpetid som spiller en rolle. Noen ganger blir tispene i forkant av løpetiden rare i atferden, andre blir det etterpå. Dette er usynlige hormonelle årsaker som er vanskelige å finne ut av. Tenk logisk. Det finnes en drøss av rare historier om røyer på terrassen, tiurer som angriper og andre rare atferdsendringer som tilskrives den gylne tid.

Noen ganger kan tispene vise et overdimensjonert standinstinkt og prestere en rekke blindstander. Når dette skjer, blir standtransen så sterk, at de ikke klarer å komme ut av den. VIKTIG! Ikke finn på mange lure triks for å forandre dette, gå heller hjem med tispa og la den få mosjon uten fuglearbeid, for så å komme tilbake når løpetiden er over. Hos noen tisper går det kjapt over, mens andre kan du slite med hele drektighetstiden som er ca. to mnd.

For mange fuglearbeid
Overdrivelse i fuglearbeid kan også føre til at hunden blir stadig tregere til å reise. Man trenger ikke å ha 100 fuglearbeid på en ferdig utviklet hund! Da ber du om problemer i reisen.

Spesielt tidlig på høsten har mange en tendens til å få overflod av fuglearbeid. Kullene blir sprengt og så skal en hund med sterkt standinstinkt lete opp ti nyslåtte kyllinger? Nei! Slutt mens leken er god!

Reising er kontraordre og blir utslitt for de fleste hunder med årene, men det finnes noen få unntak.

_{LÅSING: Ikke få panikk dersom hunden plutselig endrer atferd i fuglesituasjoner. Hormonelle forstyrrelser i forbindelse med løpetid, vanskelige værforhold, utmattelse eller for mange fuglearbeid i løpet av kort tid kan være aktuelle forklaringer på at hunden plutselig blir treg til å reise eller låser seg i stand.}

Hva slags hunder vil vi ha?

en enkleste hunden å vedlikeholde reisen på, er den nærmest jaktgale hardhausen med stort viltsug og godt standinstinkt. Den kan være beinhard å dressere og ei skikkelig nøtt å knekke, men har du funnet koden på denne type hund, kan reisen være stabil og frisk resten av livet. Dette er sjelden den gode, rolige, avbalanserte familiehunden som alle kan dressere, men i hendene på rett person, kan det være kort vei til stjernehimmelen. Hvis man setter det hele på spissen, kan man antyde at det er nettopp denne hundetypen det finnes flest av blant gjengangerne i toppklassen på prøver, som igjen er hovedtyngden i framtidig avl. Hvilke konsekvenser får dette når hvermannsen kjøper hund etter slike aner? Er det slike hunder vi vil ha?

Hvis det er dressøren eller føreren som er hovedgrunnen til at koden knekkes og hunden oppnår høye premier, trenger ikke det være veien til lykkeland for den ”vanlige” jegeren. I verste fall er det KUN den kløktige dressøren som får denne hundetypen til å fungere, og da skurrer det jo litt med tanke på avl. Så vidt meg bekjent, er det hunden alene som utfører selve paringsakten, og da følger jo ikke førers unike dressurtalenter med på valpekjøpet. Så i rein avlssammenheng behøver ikke alltid den gode prøvehunden være den beste avlshunden.

Heldigvis er ikke dette gjeldende for alle de populære avlshundene, men at det forekommer kan være verdt å vite.

En total fornektelse av dette skaper til stadighet full forvirring om hvorvidt den beste prøvehunden også er den beste jakthunden/avlshunden.

Hårfin balansegang
Vårt regelverk på jaktprøvene tilsier reis og ro i oppflukt. Noen land slipper den forholdsvis vanskelige oppgaven og har da helt andre arbeidsoppgaver vedrørende dressur i fugl. Er vårt regelverk for vanskelig? Ville det vært mer naturlig at vi slapp å bruke en kontraordre til våre hunder? Er vår avdekkelse av reisingsevnen verdt bryet? Tjener det avlen på beste måte?

Det å dressere en hund komplett rolig i fugl er ikke vanskelig, men det er den balansegangen og til tider kniveggen mellom komplett ro og frisk reising som er vrien å ivareta.

Positiv generalisering
Noen vil i sin iver etter å spikre diplomer på veggen tilføre tvangsreis. De har allerede ødelagt reisen på sin hund, men godtar ikke det selvforskyldte resultatet. Det finnes forkastelige metoder for slikt som jeg unnlater å nevne i frykt for at noen adopterer dem. Hunden må være stålsterk for å tåle dette. Slik framferd tjener neppe avlen. Andre lærer hunden sin "å gå fot" ca. en meter foran dem. Da kan de muntlig tvinge hunden ut av transen og videre til å gå fot i retning rypene. Det finnes anerkjente avlsmatadorer som gjør det på den måten og jevnlig sikrer seg premier.

Et lite råd kan være: Bli ferdig med dressuren i fugl. Lær hunden at når fugl letter, ja, da skal den i bakken. Jo raskere du får kontroll på dette, desto mindre mulighet er det for treg reising. La fuglearbeidene bli positive og like! Stand, reis, komplett ro, mye ros og til slutt gledesfylt utredning. Klarer du å utføre dette hver gang, vil hunden kun oppleve fuglearbeid som noe positivt, og du ivaretar reisen i lang tid.

Vrakes i avlssammenheng
En normal hund oppfatter raskt at det å reise fugl kun medfører brøl og skjenn. Ved negative fuglearbeid vil dermed reisingsordren, som skal oppfattes som forløsende og igangsettende, redusere lysten til å reise. Hunden oppfatter reisingsordren som en gedigen kontraordre:

”JA” for å sette i gang, ”NEI” øyeblikkelig når fuglen letter. Verdien av ”JA”-ordren minker, fordi hunden vet at den negative ”NEI”-ordren kun er noen få skritt unna. Under slike treningsforhold vil hunden over tid låse seg. Slik atferd på fuglehundprøver vil som regel føre til vraking i avlssammenheng. Er det riktig? Er hunden dum og svak, eller er den smart og reagerer naturlig?

I mine øyne er ikke ovennevnte hund en medfødt svak reiser, men derimot så feildressert i fugl at reisen stopper. Ingen kan frata hunden tittelen som avlskandidat hvis det er en menneskelig god grunn for den påførte skavank.

Høy pris for mange
Ligger det naturlig for hunden å avbryte en utløsing av transen mot fuglen når den letter? Nei, det gjør det ikke. Rører vi mennesker for mye i lapskausen, eller brenner den seg fast i bunnen grunnet mangel på nettopp det? Personlig synes jeg reisen skal være der. Men reint sportslig, i prøvesammenheng, er det helt klart en høy dressurterskel som ikke alltid er like lett å komme over. For mange er det særdeles vrient, og hunden kan i mange tilfeller gå gjennom ganske mange traumatiske opplevelser, enten målet blir nådd eller ikke. Jeg lar den henge i luften til ettertanke.