Reinjakt på overtid

Høyfjellet i oktober kan være beinkaldt, men også by på de klareste solskinnsdager. Reinen i Alvdal vestfjell har det med å holde til i skogen tidlig i jakta, og det trekker ned fellingsprosenten. Stammen er i største laget, så villreinutvalget søkte om forlengelse for å plusse på noen fellinger. Dermed ble det mulig å jakte to uker inn i oktober.
Effekten for en reinjeger er stor når reinen foretrekker skogen framfor fjellet, som tilfelle er i Sølnkletten og Rondane Sør (se egen rammesak). Framgangsmåten under jakta må endres vesentlig, og kikkerten kan med fordel byttes ut med en god bandhund. Dette gjelder særlig om du er ute etter en bukk. Bukkene går gjerne i brunst mot slutten av september, så når de først trekker oppover er det gjerne for seint å jakte på dem.
En jeger med kort på simle eller kalv kan heldigvis fortsatt kose seg med kikkerten i fjellet, særlig når det trekker litt utover i jakta.
Mine kort er nettopp på denne type dyr, et kort på simle/ungdyr, og et kalvekort. Derfor har jeg ingen hast med å dra til fjells i august. Dessuten har jeg et håp om å ha fjellet for meg sjøl, siden alle storviltjegerne er opptatt med tyngre plikter i elgskogen i oktober. På denne tiden har også de fleste turistene trukket ned fra fjellet og overlatt det til hvitkledde ryper og frosne myrer.

Under toppen av Storhøa
Første forsøk til fjells gir noen dager i møte med himmelen. Ikke i religiøs forstand, men den nærmest fraværende lufta er så klar at det føles som om jeg vandrer rundt i mange tusen meters høyde. Om dagen skinner sola over de vennlige fjellene i Alvdal Vestfjell. Den skarpe lufta trekker Rondane tett inn til Sølnkletten som står og lengter etter himmel. I nord løfter Snøhetta og Tronfjell seg, mens Rendalssølen forsøker å sperre for utsikten østover. Fjellkransen trekker kikkerten min opp og bort fra de nærmeste daler og fjellsider hvor reinen kan ventes å dukke opp. Om natta legger sola seg til ro bak Rondane, mens en diger fullmåne kommer rullende over fjellet østfra. Jeg strekker soveposen ut på en lavmatte nær toppen av Storhøa. Himmelen gir inntrykk av at leiet mitt befinner seg ute i universet et sted.

_{Når soløyet dukker bak Sølnkletten tar fullmånen over himmelen.}

Og for et sted å våkne! Sola kommer sigende med lys mot toppene, mens dalene ligger i et mørke som ikke vil avsløre dyreflokker. Da er det godt å slumre med kikkerten klar, i påvente av at detaljene på myrene der nede skal tre fram.
Natta har vært kald, både pose og sekk er grå av rimfrost. Jeg trekker langs grensa i den indre delen av terrenget, men ser bare store mengder fjellrype som letter i større og mindre flokker. Tidvis savner jeg hagla, men driven er innstilt på rein. Omsider må jeg gi etter for fornuften som kaller meg hjem igjen.

_{Rimfrost om morgenen etter en kald natt pynter opp rifla - en lettvekter fra Ultra Light arms i kaliber .308 som tåler det meste.}

Nytt forsøk
Det går nærmere fjorten dager før jeg får sjansen igjen, og da er det kun noen dager igjen av jakta. Det har snødd i fjellet og værutsiktene er sure, men skal det bli dyr må jeg av gårde. Sønnavinden er i alle fall riktig.
Jeg kjører opp til Gråsjøen på veier som er speilblanke av is. Inne i terrenget har mye av snøen smeltet bort, men den ligger fortsatt i fonner og forsenkninger. På vei inn mot Nehatten kommer jeg over store, ferske spor i snøen. Skrittlengden er kort for de digre, runde labbene. Kanskje jerven er ute i samme ærend som meg? Jeg tolker det positivt og ønsker skitt jakt. Tett oppunder Nehatten finner jeg andre spor. Også disse store og runde, men med betydelig lengre skrittlengde. Og det er flere av dem, sigdformede avtrykk. Her har det gått en bukkeflokk. Jeg følger sporene en stund før jeg besinner meg. De har trolig gått der sist natt, nå er det allerede langt på dag.

I stedet trekker jeg i høyden for å få oversyn. Vel oppunder toppen av fjellet får jeg rein i kikkerten. Det er en liten flokk storbukker. Jeg setter meg og nyter synet. Flokken gir håp om at flere dyr kan være på vei. Jeg blir dinglende rundt i høyden og venter. Det eneste som kommer er kvelden. Soveposen legges i ly av en bratt bergvegg. Det regner en skvett nå og da, men under fjellduken er det kun kondens som fukter posen. Oktobernatta er lang og gjør at jeg våkner uthvilt når sola heller gull over Rendalssølen.
Bukkeflokken er borte. Jeg gransker fjerne og nære fjellsider. Reinen kan stå hvor som helst, særlig for en som ikke har jaktet her før.

Lyse "steiner"
Om ettermiddagen trekker jeg østover ned fra toppen. Da er da jeg får se dem. En lang rekke lyse "steiner" på den andre siden av dalen, utenfor terrenggrensa. Det er mange dyr, flere hundre, en usammenhengende rekke av småflokker som leker og beiter seg over rabbene. Jeg kan skille ut enkelte større dyr og skjønner at det er blandete flokker. Her er både simle og kalv. Men de er mange kilometer inne på naboterrenget, så det er bare å vente. Sønnavinden er min venn og vil bringe dem til meg.

_{Rabbesivet er pakket i is for anledningen. I bakgrunnen ses Sølnkletten som har gitt villreinområdet navn.}

Dyra har ikke hastverk, men etter hvert kan jeg tydelig skille ut rene simleflokker med kalvene lekende omkring. Ettermiddagen går, og det begynner så smått å haste. Og som kvelden siger på, siger også tåka opp fra de allerede dunkle dalene. Her blir det kappløp mellom dyr, mørke og tåke med terrenggrensa som målstrek.
For å slippe å være passiv tilskuer, slipper jeg meg litt lavere og nærmere terrenggrensa. Stemningen veksler nesten i takt med hjerteslagene; det er for seint, nei de vil rekke det, så trege de er! Disse sky dyra vil trolig bare tillate en eneste skuddsjanse, så jeg bestemmer meg for å prøve å finne en kalvløs simle. Jeg vil ikke ta sjansen på å skyte kalv først, uten å få skutt noen simle. Grådigheten er menneskelig.

Fall
Det virker som om reinen øker farten noe i det svinnende lyset. I det de første tåkestrengene siver over målstreken når også de første dyra fram. Jeg ligger godt skjult, har fint anlegg, med litt overhøyde. Den første småflokken passerer i tett følge, så følger en flokk i litt løsere orden.
Den neste kommer spredt og fint med dyra i god avstand. Rundt de fleste simlene danser en kalv, men på flanken kommer en ensom simle. Den stopper ved en fristende munnfull som blir den siste. Etter en kort spurt stuper den i myra.

_{Kikkertsiktet som traff nesa er fort glemt med to dyr i bakken.}

Kaoset som følger er uoversiktlig, dyra springer i alle retninger i skuddsmellet. En kalv kommer rett mot meg og blir stående på 40 meter, helspent og lyttende. Den får ikke stå lenge. Etter kalveskuddet har dyra bestemt seg og strømmer videre i god fart, og er snart vekk. Nå har også tåka bestemt seg. Før jeg får reist meg er selv kalven gjemt i ulla. I det samme er det betydelig mørkere.
Innen begge dyra er gjort opp er det natt. Jeg bærer kalven ut av tåkehavet i lys fra hodelykta. Neste vending tar jeg i grålysningen, simla er lettere i lyset etter en natts hvile. Sjelden har jeg opplevd en så marginal sesongslutt, og det på overtid. Og jeg kan fortsatt rekke litt elgjakt!

Sats lett i villreinfjellet

Terrenget hvor mine villreinkort gjaldt, ligger i den delen av Rendalen kommune som strekker seg vest for Glomma. Det er noen stier i området, og også enkelte koier innover fjellet. Men fjellet er lettgått, og med en varm sovepose i sekken er du uavhengig av slike hjelpemidler. Telt er for tungt å drasse på, men fjellduken er med og duger som regnbeskyttelse. Det gjelder å bære på så lite som mulig når du skal rangle rundt i villreinfjellet. Blir oppakningen for tung får du for liten rekkevidde.

_{Artikkelforfatteren satser på lett utrustning på korte turer i villreinfjellet. Her i strategisk "hvil og vent" stilling i høyden.}

Jeg har vanligvis med meg enkel mat på slike kortere turer. En suppepose eller gryterett med litt ekstra nudler eller ris til middag, som varmes over et bål. Til frokost; en kornblanding med tørrmelk, og en ferdigkjøpt nøtteblanding som drivstoff i løpet av dagen. Et godt måltid før leggetid sikrer god kroppsvarme natten igjennom. Bålet er både selskap, kokeapparat og varmekilde.