Harr: tilpasningens mester

Kroppsfargen er askegrå, derav harrens tyske navn Äsche som betyr aske (Ballander 1938). Fra hodet til halen går det nesten parallelle linjer av mørkere grått. Disse linjene skal visstnok være årsaken til harrens engelske navn grayling, av grey lines (Ballander 1938).

I store vassdrag

"Harren finner seg bedre til rette med bare hovedvassdraget, og som det ser ut, er ikke den så avhengig av bivassdragene" skriver Ludvig Øvrebø i en artikkel om Glomma i 1940. Dette er nok en erfaring mange har gjort seg, og det er da også godt studert i Sverige. Her er erfaringene at harren meget sjelden forekommer i små vassdrag med en middelbredde under fem meter (Nordwall m.fl. 2002). Noe tilsvarende vil vi sikkert finne også i Norge. Merkingene vi har gjort i Glomma- og Renavassdraget viste imidlertid at harren går opp i en rekke av de mindre sidevassdragene, men i de minste blir den ikke stående, og harrungene forlater disse bekkene i løpet av første sesongen.

Mindre aggressiv

Harren er vanlig også i innsjøer hvor den kan leve en stor del av sitt liv. I Mjøsa bruker den småbekkene til gyting hvor harrungene holder seg første sommeren, men deretter lever de sitt liv i Mjøsa.
Innsjøharren atskiller seg fra den som lever i elver på flere måter. Den oppfører seg mindre aggressivt mot sine artsfrender enn tilfellet er i en elv (Salonen 2005). Innsjølevende harr opptrer også mer vanlig i grupper, kroppsformen er rundere og ryggfinnen mindre (Salonen 2005).

Rask i starten

Harren har et spesielt vekstmønster med en svært rask vekst de tre-fire første årene hvor den kan nå lengder på 25-30 cm (Nordwall m.fl. 2002). Deretter avtar veksten, og etter at den har blitt kjønnsmoden er årlig tilvekst ofte bare noen centimeter.
Kondisjonsfaktoren på stor harr er vanligvis lavere enn for den mindre harren. Dette skyldes nok at harren i liten grad skifter diett, og for stor fisk blir insekter, snegl, muslinger og småkreps for skrinn kost. Vi ser da også at den årlige tilveksten avtar sterkt hos de store fiskene. Harren blir bare sjelden større enn 60 cm og 1 ½ kilo (Ballander 1938, Grande 1960, Nordwall m.fl. 2002). Harr på rundt 40 cm veier ca. 0,5 kg, mens du må opp i minst 50 cm for å runde kiloen.

Fiskespiser

Men blir den stor nok, kan nok også harren bli fiskespiser, og da blir det noe annet. Gustaf Schröder har en levende skildring av sitt livs harropplevelse i Galtsjøen i Hedmark en gang mot slutten av 1800-tallet. Han hadde oppdaget Løytnantens hemmelighet - fiske med ørekyte som agn. Og på én tur fikk han 30 storharrer. Ole Galten måtte veie og bevitne: "Nio marker!" Så en till: "Nio marker!" och så en: "Knapt nio!" Och nio marker vägde Löjtnantens."
Ingen hadde trodd at det fantes harr som veide "nio norske marker". Det er harr på 2 ½ kilo det, og vanlig er det så visst ikke. Knut Jelstrup tok i 1970 en harr på 3,3 kg i Rastojavrre, så det finnes da storharr i vår tid òg. Og i den finske innsjøen Konnevesi skal det i 1956 være tatt en harr på hele 6,7 kg (Northcote 1993).

_{Bare merkinger kan med sikkerhet avgjøre omfanget av vandringer i en fiskebestand. Denne er harren er merket med et floy-merke ved ryggfinnen.}

Høyere trivselstemperatur

Harren har en noe høyere trivselstemperatur enn ørreten. Den har en optimal tilvekst ved 17,3 C mot ørretens 13 C, men når det blir varmere enn 21 oC slutter den å vokse (Mallet et al. 1999).
Normalt er det en høy dødelighet i elvelevende harrbestander og bare sjelden finner vi harr som er eldre enn 8-10 år. Men noen klarer det, og det er dokumentert harr på over 20 år.
I fisketrappa i Høyegga i Glomma har vi merket harr siden 1985, og vi har en del kjenninger som stadig vender tilbake. Harr nr. 20805 som ble merket i trappa i 1989 og som da var 35 cm, er registrert fem ganger siden i trappa, sist i 1998 hele 9 år etter merking. Den var da blitt 46 cm lang, noe den også var i 1997. Denne harren ble sannsynligvis over 15 år, kanskje 20, - om den da ikke lever fremdeles.

Vårgyter

Harren kan starte gytevandringen allerede ved isløsningen, men gytevandringen initieres vanligvis av temperaturer på 3-5 oC. Harren gyter på temperaturer ned i 4-5 oC (Norwald m.fl. 2002, Museth m.fl. 2007), men optimal temperatur for gyting ligger mellom 5-7 oC (Gönzi 1989).
Harren kan gyte både i innsjøer, på innløp og utløp, og i elver. Substratet er vanligvis forholdsvis grov grus, men det kan variere fra sand til nokså grov stein. Når det er mye sand, blir imidlertid overlevelsen på rogna langt lavere (Hübner 2003). Vårflom som renser gytelokalitetene for finmateriale er derfor en stor fordel (Hübner 2003).

På grunt vann

Harren vil gjerne ha nokså grove grusfraksjoner for gyting, men den nytter likevel finere substrat enn ørreten (Norwald m.fl. 2002). Gytingen foregår helst på grunne områder med dyp fra 23-57 cm og med strømhastigheter på 23-90 cm/s.
Rekrutteringen hos harr er ikke spesielt avhengig av gytefiskens størrelse eller antall, og ytre faktorer som vårflommens størrelse og varighet ser ut til å være av større betydning. Mange små rognkorn er også en strategi som bedre kan kompensere for store svingninger i dødeligheten. Innslaget av eldre, aggressiv harr har også betydning for rekrutteringen. I Idsjöströmmen i Sverige gikk forekomsten av yngre harr ned etter som bestanden av stor harr økte (Nordwall 2002).

Konkurrenter

Harren er først og fremst en insektspiser, men snegler og muslinger er den også meget glad i (Grande 1960). Den kan også ta småfisk, men det er ikke spesielt vanlig å finne fiskerester i magen på harr. Ørret og harr har stort overlapp i dietten og må regnes som konkurrenter i matfatet (Nordwall m.fl. 2002).
Ørreten er større i kjeften enn harren, og kan sluke større byttedyr. I en studie hvor både harr og ørret spiste vårfluelarver, viste det seg at ørreten spiste mer av de store (Northcote 1993).
Harren har en noe annen fordeling i elva enn ørreten (Northcote 1993), og er i stand til å utnytte flere typer habitat (Nordwall m.fl. 2002). Ørreten kan godt stå i det sterkeste fosseskummet, et sted du sjelden finner harren (Ballander 1938). Harren står på dypere vann enn ørreten (Ballander 1938, Northcote 1993, Nordwall m.fl. 2002), helst i selve overgangen mellom dyprenna og strandkanten (Ballander 1938). Begge arter opptrer aggressivt både mot sine egne artsfrender og mot andre arter.

Omfattende vandringer

"Også her i Rendalsvassdragene er det ukjent hvordan fisken går i og mellom de forskjellige elver. Spesielt er det mange meninger om ørretens og harrens vandringer fra Storsjøen." T.J. Bjøntegaard. Fiskesport nr. 1-1936.
I 1940 foretok to av våre best kjente fiskeribiologer, Leiv Rosseland og Sven Sømme, en kanotur ned Glommavassdraget. "Vi hadde hørt fra forskjellige hold at fisken her (harr og ørret) vandrer, til dels store strekninger, og bl.a. for å få nærmere rede på dette tok vi en avstikker fra Åmot op til Renas utløp av Storsjøen, hvor vi merket en del fisk", forteller Sømme i et intervju med Aftenposten.
Denne lille avstikkeren, og samtaler med en rekke lokale fiskere, skulle få en avgjørende betydning for vår seinere oppfatning av harrvandringene i Rena og Glomma:
"Beretninger fra de tallrike enkeltpersoner langs Glåma gir en et levende inntrykk av fiskets vekslinger gjennom året. Spesielt går som en rød tråd gjennom alle beretninger de vekslinger som harrfisket undergår. Mens de andre fiskeartene er mer lokalt utbredte, eller gir et jamt fiske gjennom hele året, stemmer alle beretninger overens om at harren vandrer. [...] Meldingene om harrens vandringer er ikke bare samstemmige, men de ulike tidspunkter som angis for de beste fisketider i ulike deler av Glomma stemmer overens i så høy grad at en ved hjelp av dem så å si kan følge vandringene".
Sømme og Rosseland mente de traff på harrtrekket sørover Glomma ved Steinvik hvor de opplevde et meget godt harrfiske 5.-6. august 1940, mens Glomma lenger opp skulle være "tømt". Og allerede her treffer vi på problemet med å benytte opplevelser fra fisket som et uttrykk for fiskens vandringer, noe de presiserer på følgende måte: "men ennu om høsten skal store ansamlinger av harr merkes dels på nedvandring ved Hanestad, dels under stillstand i Stor-Elvdal (Stai)".

_{Harren kan foreta betydelige vandringer. En harr som ble merket i fisketrappa ved Strandfossen 31. mai 1991 ble fem år seinere gjenfanget i fisketrappa i Høyegga 153 km lenger opp i vassdraget. Dette er trolig den lengste vandring av harr som er kjent. Ill. foto: Snorre Grønnæs.}

Gradvis forflytning

Den kjente fluefiskeren Christian Løkken Johansen, som "kunne insektlivet" i Trysilelva, hevder at insektklekkingene starter i Søre Trysil og forflytter seg gradvis oppover elva. Først én uke seinere har klekkingen nådd Sennsjøen. Dette er særlig markert for den spesielle klekkingen av Ephemera danica - "the green drake" (Johansen 2001). Han mente at det folk oppfattet som harrvandring snarere var en økt hoggaktivitet som følge av at klekketidspunktet for viktige insektsgrupper forflyttet seg med temperaturgangen i elva. I tillegg vet vi at fiskens aktivitet også er direkte avhengig av temperaturforholdene.
Derfor er det slik at det bare er merkinger som med sikkerhet kan avgjøre omfanget av vandringer i en fiskebestand. De tre gjenfangstene av de 18 harrene som Sømme og Rosseland merket, kunne ikke på noen måte bekrefte de omfattende vandringene som ble beskrevet. Og mer omfattende merkinger i seinere undersøkelser har heller ikke kommet disse "anekdotiske beretningene" nærmere. Dette kan skyldes at forholdene på grunn av de omfattende vassdragsreguleringene er endret, eller at vandringssystemene i dette vårt største vassdrag har vært langt mer kompliserte og sammensatte enn det samtaler med lokale fiskere kan få fram. Sammenligner vi med merkinger i Trysilvassdraget som er et uregulert vassdrag, er det mye som tyder på at tilpasninger til de ulike deler av vassdraget gir et meget komplekst vandringsbilde med en rekke overlappende lokalbestander som gjennom store deler av året er nokså stasjonære.

Markerte forflytninger

I Renaelva gjennomførte NINA og Høgskolen i Hedmark telemetristudier på harr, ørret og gjedde i 2003 (Taugbøl m.fl. 2004, Museth m.fl. 2006a). Harren viste markerte forflytninger gjennom sesongen. Den vandret i stor grad ut i Løpsjøen i september og brukte denne som overvintringsområde. I begynnelsen av mai begynte oppvandringen til gyteområdene i elva. I løpet av høsten vandret harren tilbake til de stilleflytende områdene for overvintring, noe som også er påvist i finske vassdrag (Nykänen m.fl. 2001, 2004).
Dette vandringsmønsteret har trolig utviklet seg i tiden etter at Løpsjømagasinet ble etablert i 1971. Løpsjøen demmet opp et tidligere strykparti, og det er lite trolig at dette hadde funksjon som overvintringsområde den gang. Sannsynligvis brukte harren mer stilleflytende partier av Rena og Storsjøen til overvintring. Registreringer av harrens gyteområder i Søndre Rena tyder på at harren nå fullfører hele livssyklusen mellom de to demningene på strekningen Løpet-Storsjødammen (Taugbøl og Berge 2003, Museth m.fl. 2006a, Museth m.fl. 2007).

Bedre overlevelse

Fordi harr har en utpreget vandringstendens, vil dammer i et vassdrag bidra til å splitte opp bestandene, og selv om det blir bygget velfungerende trapper i dammene, vil det være vanskeligere å vandre enn det var tidligere. Dette kan føre til endringer i bestandene både ved at harren endrer atferd og utseende, og også ved at de ulike bestandene over tid blir genetisk ulike. Dette ble studert i Skjern Å i Danmark (Meldgaard m.fl. 2003). Over en 60-årsperiode hadde delbestandene som var atskilt med dammer blitt genetisk ulike, men vassdraget som helhet hadde bevart den samme genetiske variasjonen som tidligere.