Drivende god suksessoppskrift

Kjølig desemberskodde henger tjukk som julegraut over Lierdalen. I vest, like ved munningen av dalføret, kaver en grønnkledd skikkelse seg opp bratthenget. Jørn Inge Thomassen sluker høydemeter til frokost.
Makker Ulf Såsen har meldt seg som hundefører i dag. Det har gått ti minutter siden han slapp drevertispa Furia en drøy kilometer lenger nede i lia. Jørn Inge stanser og lytter. Det går sjelden mange minuttene før Furia tar ut dyr i dette området. Han kaster et blikk på klokka, og kan i samme sekund konstatere at tispa heller ikke svikter i dag. Hun har allerede nøstet opp en fersk streng, og mens nattemørket motvillig slipper taket, spiller Furia opp til dans.

_{Furia er en jaktmaskin, men glemmer aldri at hun er en del av et team, ifølge eier Jørn Inge Thomasen.}

Må ha trua

Jørn Inge har et lidenskapelig forhold til jakta og hundene. Her blir lite overlatt til tilfeldighetene. I løpet av de siste 22 årene har han hatt ni drevere. Samtlige hunder er jaktpremiert, og flere av dem har i en årrekke markert seg i toppsjiktet i jaktprøvesammenheng. Furia er blant disse. Hun er både norsk og svensk jaktchampion. Jørn Inge mener oppskriften egentlig er ganske enkel.
- Man trenger ikke være noe unikum for å få fram en jakthund. Systematikk og kontinuitet er de viktigste stikkordene. Jeg prøver å la det gå en tydelig, rød tråd gjennom alt jeg gjør - helt fra hunden er i hus til den går i graven.
I første omgang handler det om å bruke god tid på å leite seg fram til det han mener et godt emne. Han har aldri hastverk når han skal handle valp.
- Du må ha skikkelig trua på det du kjøper. Jeg kjøper ikke valp fra en paring jeg føler meg usikker på bare fordi den er leveringsklar noen måneder tidligere enn et alternativ jeg har mer lyst på, understreker han.
Jørn Inge begynner så smått med trening på blodspor og ferskspor allerede fra valpen er 8-9 uker. Han mener hunden bør være fortrolig med dette innen den runder 1,5 år. Før den behersker sporing noenlunde bra, er han forsiktig med å la hunden jage.
- I tillegg starter jeg tidlig med dressur. Småhundmiljøene er kanskje ikke mest kjent for å ha gjennomdresserte hunder, men på det feltet er mye i ferd med å endre seg. Bikkja blir jo ikke dårligere av å være lydig. Men mange glemmer at dressur er ferskvare. Dette er en prosess som må pågå hele livet. Utenom jakta bidrar dette også til å opprettholde kontakten mellom eier og hund, poengterer han.

Losen nærmer seg og Jørn Inge gjør de nødvendige forberedelser.

Små marginer

I løpet av natta har marka har fått et lite, hvitt dryss fra oven. Greinene er smykket med kalde krystaller. Jørn Inge har bikket over toppen av åsryggen og er på vei mot en sikker overgang. Ulf og en annen jaktkamerat, Guttorm Gilhus, har postert lavere i terrenget.
Det har gått en halvtime siden Furia tok ut. Jørn Inge stanser og lytter igjen. Plutselig får han hastverk. Losen har dreid og er på vei mot hans post - litt tidligere enn beregnet. Noen heseblesende minutter seinere må imidlertid jegeren erkjenne at dyra så vidt rekker å smette forbi før vi når fram. Men Jørn Inge proklamerer at det slett ikke er noen grunn til å henge med hodet.
- Det vil nok by seg flere muligheter, sier han optimistisk, og setter kursen mot en ny generalpost.

Den lave desembersola gjør et mislykket forsøk på å bryte gjennom skylaget. Losen har gått i to og en halv time, men jegerne har ikke hatt marginene på sin side. De siste minuttene har det vært tyst fra Furia.
- Hvis dyra drar ut eller losen varer noe særlig mer enn tre timer, pleier hun å slippe og komme til meg, sier Jørn Inge.
Han kaller opp Ulf og Guttorm på radioen. Ifølge Ulf har dyra dratt ut. Men hvor er Furia?
20 minutter seinere får vi svaret i form av en ny, klingende los. Hun har vært nede i bygda og tatt ut nye dyr.
- Greit nok. Dagen er ennå ung, gliser matfar.

Furia slipper når de første losdyra drar ut. Men det går ikke lang tid før Jørn Inge får beskjed på radioen at hun har en ny los på gang.

Kvalitetstid

Jørn Inge begynner alltid med innjaging på hare. Dette tvinger hunden til å bli spornøye, noe som igjen bidrar til å bremse drevhastigheten. Hunden vil som regel ta med seg dette når den seinere begynner å jage rådyr.
- I starten tar jeg alltid hunden med til et område hvor jeg vet at det bor en hare. Det handler om å gi hunden kvalitetstid. Jeg ønsker jo å bidra til at hunden lykkes og får positive opplevelser. Jeg vil at den skal lengte tilbake til skogen. Ved å jage inn på hare, er det også lettere å kontrollere hva hunden foretar seg, siden en hare i los som regel vil ture i nærheten av uttaket. Dessuten er jo hareprøver nøkkelen til både utstillingschampionat og jaktchampionat, poengterer han.
Jørn Inge tar sjelden med seg andre jegere når hunden er tidlig i læringsfasen. Dermed minsker sjansen for at det skal oppstå uheldige situasjoner som fester seg hos unghunden.
- Når den begynner å jage rådyr, er jeg bevisst på å safe. Dersom dyret drar ut og bikkja henger på, lar jeg være å skyte dersom losen kommer tilbake etter mange timer. Fall er belønning. En rådyrlos på 2-3 timer er mer passe. Velger jeg å felle dyret, skal jeg være bombesikker på at det går rett ned. Det bør man selvsagt alltid være, men poenget er at en bom med påfølgende støkk og utras kan få fatale konsekvenser for en unghund dersom den henger på.
Innkalling i los er noe han også vektlegger. Men han kobler hunden bare for en kort stund. En godbit og litt ros. Nytt slipp. Igjen og igjen.
- En drever vil jo helst jage. Kaller man inn hunden kun når man skal hjem, vil den raskt lukte lunta.

_{Lokalkunnskap er alfa og omega når postene skal velges. Denne gangen er plasseringen perfekt, og skuddet sitter der det skal.}  

Full klaff

Klokken har passert ett idet vi klatrer opp på et lyngkledd høydedrag. Skylaget har dratt nordover. Sola varmer svakt i nakken og får millioner av snøkrystaller til å gnistre. Jørn Inge gir tegn om å stanse og setter tommelen i været. Denne gangen virker han svært sikker i sin sak. Det har gått en time siden Furia tok ut for andre gang. I den klare lufta blir det klingende målet stadig tydeligere.
Med ett rasler det svakt i frosne blader. Der! Ei geit med to killinger på slep runder en kolle 100 meter unna. Det lille følget holder stø kurs rett mot oss, slipper seg ned i et bekkedrag og kommer i rolig gange opp på vårt platå. Vi har sola i ryggen og vinden rett imot. Dyra enser oss ikke. 50 meter, 40 meter, 30 meter, 20 meter. På 15 meters hold vinkler dyra og styrer mot ei lita kløft i terrenget. Jørn Inge løfter drillingen rolig, finner den bakerste killingen over skinna og lar haglskuddet gå. Det er ikke nødvendig med noe fangstskudd. Furia har fått sin belønning.

Et tynt snølag på skogbunnen hjelper på når dyret skal fraktes ut. Furia ser til at transporten går som den skal.

Ulf og Guttorm får beskjed over jaktradioen. Jaktlaget kan koste på seg en velfortjent hvil.
Jørn Inge drar det nyskutte dyret etter seg mot bålplassen. Furia er stadig frampå og napper litt bust.
- Man må alltid ha en plan med det man gjør, og man bør hele tiden spørre seg selv hvorfor det som skjer skjer, enten utviklingen er positiv eller negativ. Selv om grunnoppskriften i det man gjør stort sett er den samme, må man huske at ingen individer er helt like.
Det hele handler vel egentlig om å engasjere seg i bikkja og ikke minst la den få være mye ute. Det høres kanskje selvfølgelig ut, men for mange hundeeiere er det tydeligvis ikke det. Bikkja blir ikke god av å stå i løpegården! Timer, dager og uker i skogen er alfa og omega om man vil få fram en god jakthund. Hunden må jo få mulighet til å utvikle de egenskapene den besitter, sier Jørn Inge Thomassen.