Svartepers siste stikk

Jens Petter Halberg bobler som en orrhane over hvilke herligheter som ligger foran oss, der vi durer grusveier opp mot 220 000 mål fuglemarker i Vangsåsen. Mannen kjører til og med i utgangsstilling, som ikke å kunne komme raskt nok opp i posisjon.
- Se her! sier han og hogger i bremsen. Grusen blir frekventert av et knippe broilere som plukker fordøyelsespiller. Vi må nøye oss med å betrakte de trippende nesepekerne, som av mystiske årsaker har fått kloa i hvor allmenningsgrensene går.
- Ah, endelig på jaktbart terreng! sier Halberg. Innover lia ovenfor oss pleier han å gå takseringslinjer, hvor han tidligere i høst så hundre fugl på en dag.
- 100 fugl på én dag! gjentar han viltert, og stirrer meg i øynene som for å sjekke om jeg tror at han ljuger.
- I våres var det gjennomsnittlig tre tiurer mer på hver leik enn året før! legger han til.
Forventningene i bilen bygger seg jevnt og stødig opp, proporsjonalt med antall høydemeter mot Hedmarksvidda. Grantrærne står tett som publikum i veikanten, og tretoppene peker som kjent bare én vei; opp-opp-opp!
- Tenk om vi hadde fått en ordentlig tiurstand i dag. Å, det hadde vært sinnssykt moro! hoier Jens Petter, og svinger av mot selve gromskogen for gammelfugl. Kan det hende det blir en svarteper på oss i dag?
Vi stopper, åpner bildørene og slipper ut hundene.
Deretter utspiller det seg i veikanten en naturlig åpenbaring av Jens Petters profetier, da hundebjellene stilner etter toppen fem sekunder. Vi er litt i villrede, men situasjonen avklares raskt da ei rugde spretter opp av lyngen og forsvinner.
Men med ett fanges oppmerksomheten fra annen kant. Det smeller haglskudd fra tiuråsen, og Jens Petters øyebryn luter en smule over lydene.

Vading i Vang

Nei, det skal vise seg at det ikke blir noen flying start på formiddagen. Spor etter jegere avslører at det har vært tankeoverføring ute og gått blant bygdas veidemenn. Dessuten tar regnet tar til å øse. Og det i et såpass saftig antall millimeter, at verken fot eller fugl har vett til å vise seg. I alle fall ikke over vannflaten. Reporteren begynner så smått å fundere på om "Vading i Vang" kan være en passende reportasjetittel, da Jens Petter gjør tegn til rast. Nå med en tanke mindre spisse smilerynker enn ved daggry. Han klarer likevel å holde humøret oppe, med brødblings og heftige historier fra siste sverigejakt.
- Du skulle sett, det lettet først 10 orrfuglkyllinger, deretter 20 jerper - til slutt to tiurer. Hundene visste ikke hvilken vei de skulle kikke, knegger han.

_{Ingen ting å utsette på iveren til gordonsetter Tarzan. her i fint driv over myrkullene.}

Sputnik på vingene

Vi siger innover en åsrygg hvor smått og stort av fugl etter sigende mer enn gjerne holder dokk og dagleie.
Og ganske riktig; etter kort tid fester Tarzan stand ved et kjerr. Det er i overkant tett, og vi skrider sakte nærmere, mens Tarzan står som en et spett. Kjerret og standen passeres. Vi må ut i ei glenne i fronten av det hele. Helt åpent på 25 meters hold; nå må det skje. Tarzans holder senket hode, og peker skrått ned til venstre. Fuglen ligger nært!
Jens Petter gir kommando. Ingen reaksjon. Kommando på ny, høyere nå. Tarzan står.
- Avstanden er så kort at hunden vegrer seg, hvisker han. Tredje kommando.
Så smeller det i vinger. Fuglen skyter seg ut som en granat, og sikter rett i synet vårt; 15 meter - 10 meter, på fem meter trekker Halberg av og transformerer sputnik´en til et vrakgods. En fallskjerm av fjær svever mot bakken idet fuglen dumper ned i lyngen og blir liggende to skritt unna. Skytter og fotograf brister ut i sanseløs adrenalinbefrielse. For en situasjon!

Pass på! Det braker i buskene.

Bom i baret

Unghøna er startskuddet til en fest av oppflukter. Her går røyer og orrhøner som krysserraketter bakfra og forfra. Tarzan er halsbrekkende tett på i enkelte situasjoner, så stjertfjær lukter svidd. Mest kyllinger, noen røyer, men ingen tiur. Etter hvert er vi oppe på ei myr, omkranset av granspyd.
- Her pleier det å sitte noen voksne orrhaner, hvisker Jens Petter. Han har ikke før fått sagt setningen ut, før vi støkker en hane i myrkanten, mens Tarzan søker lenger inne. Her er det bare å senke tempoet. Halberg vil justere tempoet, og gå litt ute på myra. Det skal vise seg ikke å være noe dårlig valg, for minutter senere braker det i barhenget. Deretter kommer en tiur ut av skogen i lav høyde. Han løsner to motskudd, men nei! Den første skura går rett i ei furugrein, og den andre like bak. Ikke til å skjemmes for, når en fugl har fått fart fra slik vinkel. Men ergerlig likevel, på et bombefly i lav høyde, som stilfullt suser inn i solnedgangen.
- Er det mulig! roper Halberg, med hele Kluksetermarka tomt av ekko.

Rett opp og rett ned

Tiur i lav høyde. Rett i fleisen på oss.

Jens Petter Halberg er ikke helt fornøyd med dagens dont. Kun én tiur sett oppe i et av åsens beste tiurterreng. Han sitrer etter storfugl.
- En tiurstand hadde passet bra nå, slår han fast, og vil skifte beite, for å avsøke et leikområde som huser seks tiurer i spillsesongen. Han slipper gordonsetter Tiro (4).
- Han der er en luring. Han rapporterer og løser tidvis ut av stand, for å gå rundt fuglen og støkke den mot meg, blunker Halberg.
Vi går ikke mer en 100 meter fra bilvei. Tiro holder på å feste stand et stykke inne i skogen, da en røykylling tar til vingene midt ute på ei lita hogstflate. Rett opp, og rett i bakken.
Det blir dagens siste fugl på ryggen. Vakker, brun i kveldslyset. Men bronse er som kjent ikke det samme som gull. Særlig ikke svart gull. Og spesielt ikke for en skogsfugljeger som har solgt sjela si til Svarteper.
- Ja, ja, det er en dag i morra også, konstaterer Halberg.

Dæven - det var nære, konstaterer en frustrert Jens Petter Halberg.

Drømmer om tiur

Ny morgen, med frisk høstbris over Hedmarksviddas vide myrer.
- Finn tiur´n nå, Tarzan! Oppmuntrer Jens Petter.
Men milene er lengre her. De er flatere, likere hverandre. Og himmelranden berører bare skog, kjerr og strå. Støvlene dine når aldri til endes på et slikt sted. Derfor drives du alltid videre, mot nye treff og fall bak solefallet.
Visst er her høns! De ligger strødd jevnt og pent utover det hele som sukker og kanel. Halbergs settere peker dem fint ut for oss, gang på gang. Men like sikkert oppslukes de av vind og skog; lav oppflukt bak kjerr, luker som er ørsmå, og fugl som springer på bakken. Det er som det skjærer en liten forbannelse i hver sjanse denne dagen. Formiddagens fasit så langt; seks stander, fire skudd og fire bom, på orrfugl og røyer.
Mens vi går, drømmer Halberg om tiur. Han snakker om den og mumler om den.
Og nettopp stilner bjella igjen i en stand, som ser ut som en knallsituasjon.
- Å, nå lukter jeg tiur! smiler Jens Petter.
Tiro reiser en røykylling ut av tetta. To skudd og to bom.
- Nei og nei! Nå skal jeg slutte med alt som heter jakt! sverger Jens Petter.
- Ja, ja, det er da godt for noe - jeg har spart mye brunfugl! ler han, og trasker videre.
Da vi runder stand nummer 10 - uten fugl på sekken, skotter jeg bort på Jens Petter. En usedvanlig glad fyr av legning, som nå later til å henge en tanke med nebbet. Det ser ut til at sitter igjen med svarteper.
- Ikke en tiur, ikke en eneste én! Nei, vi burde ha dratt til Elverum i stedet. Bare vent, jeg skal dit i morra. Da blir det storfugl, sier han.

Siste stikk

Veiene våre skilles. Undertegnede på nye oppdrag, mens Jens Petter Halberg sikter hjemover for å fylle patronbeltet til neste dag.
Jeg tenker over to fine jaktdager med en skogsfugljeger som virkelig er dedikert for oppgaven. Fine hunder: Tarzan og Tiro. T - for tiur selvfølgelig!
Hva er det som gjør skogsfugljegere så håpløst forelsket, så trollbundet, så avhengige av å streife etter denne fuglen? Tiur er som dop, avhengighet sender deg i blind underdanighet til den sorte, udødelige Mester.
Er det Hans vilje som befaler Jens Petter å holde liv i sine 22 mårfeller en lang vinter, drive revejakt på åte, eller gå takseringslinjene i august?

Ettermiddagen etter; 16. september, og høstens første snøvær driver over skogen. Da tikker inn en billedmelding fra Jens Petter: "Jeg måtte bare sende deg en mms. Har vært i Elverum i dag. Du skulle nok ha vært med. Sett 14 tiurer i snøværet. Fått to fine ungtiurer. Hilsen Jens P."
Så fikk han altså siste stikk til slutt. I alle fall fram til neste helg og ny stokking av kort...