Krepsdyr på ørretens meny

Når du har kroket en sølvblank fjellørret på trekvart kilo, da opplever du noe du skal være svært kresen for ikke å frydes over. For mange er det en ekstra glede å ta den på tørrflue en sommerkveld med en sval bris fra sør. Da kan du like godt erkjenne at du nå opplever noe som ikke er så helt vanlig. Optimale forhold for tørrfluefiske i høyfjellet er ikke dagligdags. Og det er heller ikke insekter som gir ørreten den delikate røde kjøttfargen og den fine kvaliteten.

Økende frustasjon

Det er lenge siden nå, men jeg husker det godt likevel. Jeg satt alene i øde og bortgjemte hall i vesthellinga mot Kinso. I augustkvelden ble skyggene mørke mot Veivatnets flate som lå som smeltet tinn og glødet i den tidlige høst. Elva mellom Store Omkjelen og Veivatnet er innbydende, og frustrasjonen over det døde fisket økte etter hvert som kvelden seg på. Jeg visste fra tidligere erfaringer at det gikk stor fisk her. Så var det vel slikt en høyfjellsfisker bare må finne seg i da, - "når sola har gått ned bak Jøkulen slutter fisken å bite".
Men heller ikke når forholdene synes optimale, er det lett å være stangfisker her inne. Sverre Kråkevik som kan Vestvidda, forteller meg at han ved hjelp av en tung sluk og to dobbeltkrokete fluer som opphengere har klart å overliste fisken i Omkjelen. Han får sitt lure fiskersmil på plass når det blir snakk om dette spesielle vannet: «Jao, da e stor fisk i Omkjelen, da e det.».

Opportunist i matveien

Store Omkjelen skal være et av Hardangerviddas beste vann. Tor Traaen, som var vannforsker i NIVA og en ivrig fluefisker, fortalte meg seinere om sitt fiske i Omkjelen:
Jeg bodde på Kinsekvelv en drøy uke for lenge, lenge siden. Vi fikk ikke hull på byllen med sportsfiskeredskap i Store Omkjelvatn. En dag var overflaten dekket med insekter uten at vi så ett vák. De som prøvde med sluk fikk marflo på trebbelen! Så næringsrikt var det. Vi så en praktfull 5-kilos 'gisse' som noen bygdefolk hadde tatt i garn.
En vil kunne se store forekomster av marflo bare ved å gå langs stranden, og ørreten er da også til vanlig proppfull. Om kvaliteten er ypperlig eller bare uvanlig god - derom strides fagfolkene.
Vi regner ørreten som en opportunist i matveien. Den spiser det den kommer over, og vi finner derfor som oftest mange ulike dyregrupper i mageinnholdet. Men når det er rikelig med krepsdyr, noe det ofte er i høyfjellsvann med tynne bestander, vil som oftest krepsdyrene dominere stort i mageinnholdet.

En utbrettet reke

Marfloa er så vidt utbredt og godt kjent landet rundt at den også går under navn som matflo, grunnåte, nettskjær, nettroll, bunnåte eller grunnreke. Marfloa liker klart og kaldt vann, og er temperaturen lav og pH ellers god, kan den tåle ganske kalkfattige vannkvaliteter. Marfloa trives best i litt kalkrike lokaliteter, men det ser ut som om den klarer seg også i ganske kalkfattige vassdrag.
Marfloa har en eiendommelig formeringsbiologi. Om høsten søker hanner og hunner sammen i par, og hannen hekter seg fast på hunnens rygg. Slik holder de sammen hele vinteren. Etter at isen er gått, skifter hunnen skall. Det nye skallet er under buken utstyrt med en kurvlignende pose som inneholder omkring 20 egg, som så befruktes av hannen. Deretter skilles hannen fra hunnen, og etter 4-6 uker klekkes eggene. I høyfjellet tar det normalt ett og et halvt år før de nye ungene blir kjønnsmodne og to år før de selv produserer avkom for første gang. Lengdefordelingen tyder på at den kjønnsmodne delen av populasjonen består av to årsklasser, og med årets unger kan vi derfor vanligvis finne tre forskjellige størrelsesgrupper.

Tettheten varierer

Det har vært populært å overføre marflo fra et vann til et annet. Den er lett å fange ved å rote godt opp i bunnsubstratet og veive rundt med en langskaftet, finmasket håv. En gammel, velprøvd metode er ellers å legge ut en striesekk et døgns tid, eventuelt å steine ned noen pappesker.
Marfloa bærer det latinske navnet Gammarus lacustris, som betyr gammarusen som lever i innsjøer. Utenom innsjøene kan vi finne den i større, stille høler og litt nedenfor utløpene, men i elver er den sjelden å finne her til lands, og det er da helst individer som er ført med av strømmen. Det er i de strandnære områder den trives best, men den kan gå atskillig dypere. I det regulerte Kalhovdmagasinet fant vi rikelig av den på 10-12 meters dyp.
Er ørretbestanden tynn, kan det bli store tettheter av marflo, og både små og stor fisk kan være helt proppfull. Men når tettheten av fisk øker, kan den beites ned så den knapt kan påvises. Dette så vi tydelig i Sandvatn på Hardangervidda som vi har fulgt gjennom en del år. Etter hvert som den sterke årsklassen 1997 vokste til, gikk det hardt ut over de store krepsdyrene som marflo og skjoldkreps som noen år var nesten helt borte. Nå er bestanden tynnere igjen og marfloa er igjen et ganske vanlig innslag.

Ørretmat fra tidenes morgen

«Hele framtoningen er arkaisk, og minner på en foruroligende måte om svunne år; en gjenganger fra tundratid og bronsealder.» Slik beskriver Peder W. Cappelen reinen, men det passer like godt på skjoldkrepsen, et vesen langt eldre enn reinen. Men skjoldkrepsen er merkelig lite kjent, og er heller ikke så vanlig utbredt som marfloa.
Skjoldkrepsen Lepidurus arcticus finnes med få unntak bare i høyfjellet i Sør-Norge, bare sjelden dukker den opp under 1000 moh. I nord går den lengre ned. Den liker seg best på grunna, blant grus og stein, men også over sandbunn og bløtbunn kan en finne den. Den finnes også nede på dypområdene. Vi har funnet den ned til 15 meter, men den kan sikkert påtreffes dypere. Sine yngste livsstadier som nauplielarver tilbringes for en stor del i de frie vannmasser. Det er nesten alltid bare hunner å finne, generasjon etter generasjon. Bare nå og da dukker det opp hanner.
Det er først i slutten i siste halvdel av sommeren vi finner skjoldkreps av betydning i ørretmagene. Langt utover seinhøsten kan den dominere fullstendig som føde selv om det er godt også med andre typer næringsdyr. Men skjoldkrepslarvene trenger varme for å utvikle seg, noe som tydelig ble demonstrert i Kollsvatnet ved Litlos der den var vanlig forekommende i 1988 i slutten av juli, mens den ikke ble påvist på samme tid i 1989 da isen lå til midten av juli.

Tilpasningsdyktig

Skjoldkrepsen har til enhver tid bare få egg i eggsekkene, men til gjengjeld produserer den egg kontinuerlig. Alle de voksne individene dør etter egglegging en gang utpå høsten, selv om det er observert skjoldkreps også seinere på vinteren. Eggene klekkes neste vår. De tåler å fryse - ja, de reint ut liker det, og dette er hemmeligheten bak «tilpasningen» til vår tids vassdragsreguleringer. Eggene som er lagt i strandsonen, blir etter hvert som vannet i magasinet tappes, liggende tørt, utsatt for frost og tørke. Når vannet stiger med vårsmeltingen, klekkes eggene, og slik er skjoldkrepsen et av de svært få vannlevende dyr som klarer seg bra når vannet tappes og fylles og strandsonen legges bar i frost og kulde. Det forekommer skjoldkreps i reguleringsmagasiner med reguleringshøyder helt opp i 35 m! Mange steder har faktisk skjoldkrepsen dukket opp og blitt tallrik først etter reguleringen.
Skjoldkrepsen er svært sårbar for nedbeiting. I reine ørretvann kan den bli sterkt nedbeitet, men den dukker vanligvis opp igjen når bestanden tynnes. Verre er det når ørekyt og røye etablerer tette bestander. Skjoldkrepsens små larver har en svakt rød pigmentering, og de er lett synlige. De er derfor et lett bytte for ørekyta når den kommer i store stimer.

Skjoldkrepsen er et underlig dyr med sitt store ryggskjold. Den er ganske vanlig i det sør-norske høyfjellet og kan bety mye som fiskemat.(Kopi etter G.O. Sars 1896)

Ødeleggende effekt

Overtallige bestander av røye kan ha helt ødeleggende effekt på skjoldkrepsen. Etter 20 års regulering av Møsvatn hadde skjoldkrepsen bygd seg opp og var ørretens klart dominerende næringsdyr. Så kom røya i begynnelsen av 1930-årene og snudde opp ned på dette - å finne skjoldkreps i dag er mer som en raritet å regne.
I Sandvatn fant vi også mye skjoldkreps de første årene vi var der (2001-2002). Først forsvant den fra strandsonen hvor beitepresset fra småfisken var størst da vannet ble overbefolket. Vi fant bare enkelte individer ute på dypet. I sommer var den så tilbake igjen, men bare på dypet. Den store fisken kunne være helt stappfull me/d skjoldkreps som lå stablet som takstein i den sprekkeferdige magesekken. Det er et underlig fenomen at vi så godt som aldri har funnet skjoldkreps i magen på ørret under 20 cm. Kanskje er det slik at småørreten beiter de små stadiene som ikke så lett påvises. De voksne individene skjener rundt og er ikke lett å fange i håv. Kanskje dette, i tillegg til at de virker store med ryggskjoldet sitt, er vanskelig å ta for småfisken.

I en særstilling

I tillegg til marflo og skjoldkreps er det også registrert hele 24 andre krepsdyrarter på Hardangervidda. Disse er for det meste ganske små arter, og vanligvis er de av underordnet betydning som næring for ørreten. Flere av dem er likevel viktige ved at de til tider kan opptre i masseforekomster. Linsekrepsen står i en særstilling og er kanskje det viktigste krepsdyret som næring for ørreten.
Linsekrepsen, Eurycercus lamellatus, kan være opptil et par mm lang, omtrent som et fyrstikkhode, og kan lett artsbestemmes uten bruk av mikroskop. Det samler seg ofte luftbobler under skallet og de har derfor lett for å flyte rundt i overflatehinnen når man rører ut mageinnholdet i en skål.
Linsekrepsen har en svært vid utbredelse i Norge, og vi finner den nær sagt overalt. I regulerte vann følger den skjoldkrepsen i betydning og har mye av den samme fordelingen og utviklingen. Den opptrer i masseforekomster først på sommeren for så å forsvinne utover seinhøsten og vinteren. I motsetning til marfloa og skjoldkrepsen er linsekrepsen også alminnelig i rennende vann, men helst i de litt større hølene.

Mer robust

Linsekrepsen er også avhengig av temperaturforholdene. I Litlosvatnet er linsekreps og skjoldkreps vanligvis viktige næringsdyr når det lir ut i slutten av juli/begynnelsen av august. Men den kalde sommeren 1993 glimret også den med sitt fravær.
Linsekrepsen er imidlertid langt mer robust overfor sterkt beitetrykk enn de store krepsdyrene, og er helt klart det viktigste krepsdyret når forholdene blir for vanskelige for de store. Sammen med fjærmygglarver, døgnfluer og vårfluer, holder den det hele i gang. Den er stor nok til å være et populært byttedyr for ørreten og kanskje spesielt for den mindre ørreten. Men den er ikke stor nok for den store ørreten til å gi det nødvendige overskuddet. Dette så vi helt klart i Sandvatn i årene 2003 - 2007 hvor den store ørreten hadde en klart dårligere kondisjon enn de mindre. Spesielt vanskelig ble det for gytefisken som året etter gyting ikke klarte å spise seg opp igjen, og ble tynne og magre.

Dominerende fjærmygglarver

Ulike insektarter har til tider stor betydning for ørreten. I elver og bekker er det først og fremst insekter av ulike slag som er fiskens føde, men også i vann og tjern betyr de til tider mye.
Fjærmyggen er liten, men heldigvis for oss stikker den ikke. En ser dem gjerne sverme over vierkrattene mot kvelden. Dette er en svært artsrik gruppe som det finnes godt over 500 arter av her i landet. De fleste er vanskelige å bestemme selv for fagfolk. Fjærmygglarvene dominerer ofte insektlivet i sjøer, elver og bekker. I reguleringsmagasiner i fjellet kan fjærmyggen ha en helt sentral rolle etter hvert som de ulike næringsdyrene faller bort som følge av reguleringen. Artsantallet en kan finne i høyfjellet, ligger vanligvis et sted mellom 50 og 150, men bildet blir gjerne forenklet ved at det er 5 - 10 arter som dominerer i fjærmyggsamfunnet.

Enorme tettheter

Totalt kan det bli enorme tettheter av disse småkrypene. I en bekk ved Kollsvatn ved Litlos ble tettheten beregnet til over 20 000 individer per kvadratmeter. De største fjærmygglarvene kan være over 20 mm lange, men vanligvis er de forholdsvis små. Fisken må spise flere tusen fjærmygglarver for å få i seg samme vekt som utgjøres av for eksempel en stankelbeinlarve eller en vårfluelarve, og enda flere må det til av de små knottlarvene. Men selv om de er små dyr, betyr de mye når de opptrer i masseforekomster. Fjærmyggen spiller svært ofte en sentral rolle i tiden like etter isløsning i høyfjellet, og jo mer arktiske forholdene er, jo mer dominerende blir de. Aktiviteten er stor like før og under klekking, og de er derfor svært enkle å få fatt i for trege og vårsultne ørreter. Og det er kanskje for å berge fisken over vårknipa den har sin største betydning. Tar vi mageprøver i juni, finner vi ofte at det er forbausende mye mat i magen på fisken, og det er ofte fjærmyggen som dominerer selv om også vårfluelarver og døgnfluelarver kan ha betydning.

Selektiv fisk

Det vil ofte være masseklekkinger som foregår over et kort tidsrom som gir fluefiskeren de beste opplevelsene. Da blir fisken selektiv, nær sagt hele bestanden er da opptatt av bare dette insektet. Da er det ikke så avgjørende om insektene er små. Men det er sjelden vi har kunnet påvise slike episoder fra våre undersøkelser i fjellet.
De siste årene har det vært massesverming av de spesielle bibionidaene eller dansefluer som de også kalles. De er trege flygere som styrer med sin lange bein med røde lår, og som er et lett bytte for fisken. Under slike forhold er det helt klart hva fisken tar, men det er likevel heller ikke nå bare dette som tas.

Store variasjoner

Den som er så heldig å bli godt kjent med et ørretvann gjennom en årrekke, vil bli overrasket over hvor store variasjonene kan være gjennom sesongen og fra år til år. Selv om fangstinnsats, værforhold, mageinnhold, fisken vekt og antall, noteres nøye ned, er det likevel ikke lett å se sammenhengene. Fiskens vekstforhold er avhengig av temperaturgangen og tilgangen på næring. Tilgangen på næring er igjen avhengig av konkurransen med annen fisk. Vi så hvordan den skjøre balanse brøt sammen i Sandvatn i 2003. I årene før hadde den store fisken (>25 cm) grepet, den hadde mer mat i magen, færre tomme mager, og den hadde også langt mer marflo og skjoldkreps i magen enn den mindre fisken (<25 cm). Så ble det for mange småfisk, den invaderte alle habitater både strandsone, fri vannmasser og dypområdene, og den beitet ned de store krepsdyrene fullstendig. I konkurranse om linsekreps og fjærmygg var småfisken helt overlegen. Nå var det den som hadde mest mat i magen og hadde best kondisjon. Omsider, sommeren 2008, svitsjet balansen tilbake igjen, der vi helst vil ha den.
Når vi kjenner et vann godt, kan vi til en viss grad regulere denne balansen med et selektivt fiske. Men mye er avhengig av de klimatiske forholdene gjennom sesongen og mellom år, og blir det slik som det er spådd, at vi vil få mer av ekstremværet, kan vi regne med store svingninger - fra gode år til svartår, fra svartår til eventyr.